Mot til å leve!


Det nye året er inne i sin andre uke. Fremdeles nytt og ganske ubrukt, full av muligheter, drømmer og håp. Mange har laget seg gode og velmente nyttårsforsett, noen har rukket å droppe dem allerede, mens andre fremdeles holder stand.

Jeg har ingen nyttårsforsett. Det gir meg ingen energi og av erfaring vet jeg at de fleste nyttårsforsett er dømt til å mislykkes. Sorry. Det er gjerne det som skjer om nyttårsforsettet er en god ide og intensjon uten forankring i verdier, hjerte, kropp og sjel.

Ingen nyttårsforsett, men derimot har jeg store drømmer og tanker som det fremdeles er litt skummelt å tenke helt ut. Deilig skummelt. Det kiler i magen og hjertet banker litt fortere. Jeg kjenner at jeg må strekke meg. Bruke skikkelig tankekraft og viljemot når fornuften kommer inn og mener noe som holder meg tilbake.

På begynnelsen av et nytt år setter jeg alltid av tid til å rydde. Jeg liker å begynne året med blanke ark og rent bord. Det betyr rydding på pc, arkivere og slette, sortere og rydde i permer og mapper og ikke minst rydde i hodet.

Hode- og tankeryddig skjer ved at jeg stiller meg selv noen viktige spørsmål:

  • Hva skal 2018 handle om? Hva er overskriften?
  • Hvordan vil jeg at 2018 skal se ut? Hvilke bilder dukker opp når jeg ser året foran meg?
  • Hvordan skal det oppleves? Hvilke følelser blir jeg fylt av når jeg tenker fremover?
  • Hvem vil jeg være? Hvilke sider av meg selv vil jeg utvikle?
  • Hvilke mål og delmål vil jeg nå? Gir det meg energi, glede, driv og pågangsmot å tenke på disse målene?
  • Hva har jeg lyst å få til? Hva ligger og venter utenfor komfortsonen og gir meg en skikkelig uæeeh-følelse slik at jeg kjenner at jeg lever litt ekstra?
  • Hva vil jeg lære mer om? Hva er jeg nysgjerrig på?
  • Hvilke fotavtrykk skal jeg sette i året som ligger foran meg? Hvilken forskjell vil jeg utgjøre og hvordan skal det være med å forme mitt liv og virke?
  • Når jeg i januar 2019 ser tilbake på året, hva er jeg stolt over?

Jeg bruker lang tid på å tenke. Går gjerne turer der jeg reflekterer og lar tankene fly. For meg handler ikke denne prosessen så mye om å sette seg ned å bestemme seg målrettet for noe, det er en annen prosess, men om å la ting komme til meg. La de stille drømmene og tankene jeg har båret på få plass til å komme frem, bli hørt og kjent på.

Når tankene begynner å ta form skriver jeg. Jeg gir hvert spørsmål tydelig svar og kjenner på hvordan det sitter. Lurer jeg meg selv? Prøver jeg å være “flink” og si de “rette” tingene? Er jeg modig nok? Hvem skriver jeg for? Det vil si: hvilken side av meg er det som får lov å bli hørt? Hvilke andre stemmer og aspekter har jeg i meg som det er på tide å gi plass til? Den ene undringen tar den andre. Det er en spennende oppdagelsesferd som aldri egentlig tar slutt.

Jeg ønsker meg en god balanse mellom å gjøre og å være. Har jeg mest fokus på det første, brenner jeg ut. Har jeg mest fokus på det andre, blir svært lite gjort.

Jeg styrer klar av de spørsmålene som fyller meg med må-, bør-, skulle-følelser. Alt det kommer naturlig av seg selv uten at jeg trenger å sette av tid til det.

For meg handler dette om å samle energi, drømme, utforske verdier og forskjellige sider av meg selv slik at jeg har noe ekstra å gå på når det blir tungt, når jeg møter motgang og opplever å stå fast. Ikke minst handler dette om retning og visjon. Hvordan kan jeg aktivt bidra til å forme året istedenfor passivt å bli formet?

I år skal jeg våge å la de store drømmene få plass. Det er på tide å ta nye, store og modige skritt. Det handler om å ha mot til å leve. Fullt ut! Med hele meg! Blås i om kroppen ikke alltid vil være med og at helsen er et kapittel for seg selv. Gi f… i at jeg ikke er like sterk som tidligere. Her er det muligheten og kreative løsninger som gjelder!

Visste du at jo større drømmene og målene er, jo større sjanse er det for å nå dem?

Min overskrift for 2018 er “Mot til å leve fullt ut! Med hele meg!”

Hva er din overskrift?

Hva gir deg kraft og driv?

Hva er dine drømmer og mål for 2018?

Tenk stort og del gjerne i kommentarfeltet. Plutselig blir det litt mer virkelig når du setter ord på det og deler!

Godt 2018!!!

—–


Lær hvordan du kan styrke selvfølelsen gjennom å forstå hva som skjer i hjernen. Last ned gratis e-bok her.

 

 

 

Har du en heiagjeng?

rod_sitatHar du en heiagjeng? Mennesker som tror på deg, heier deg frem og minner deg på hva du kan klare når du ikke tror det selv? Noen som lar lyset skinne på deg når du trenger positiv oppmerksomhet? Som virkelig anerkjenner deg for den du er? Som løfter deg når du ligger nede og ikke lar seg avfeie av dårlige unnskyldninger fra din side?

Mange av oss strever i møte med for mange krav. Vi skal fylle behov og få tiden til å strekke til mellom mengden av gjøremål og “må-faktorer”. Det kan være lett å miste perspektiv, føle at man kommer til kort og rett og slett miste motet i blant.

Du trenger ikke så mange, men vi trenger alle noen. «Noen» kan være en som bekrefter deg, gir deg ærlige tilbakemeldinger når du er klar for det, og generøst løfter deg opp når det er det du trenger. Det kan være hun som pusher deg til å utfordre egne grenser, eller han som ser deg som større enn du ser deg selv; som tror på deg og ubetinget vil deg vel.

Jeg snakker ikke om heiagjengen av likes og smilefjes på Facebook og den overfladiske glansen sosiale medier gir, selv om det også kan ha sin verdi. Jeg snakker om det ekte og virkelige som gir mening langt inn i sjelen.

Som når du våger deg utpå med meningene dine og forslag på ledermøtet og en kollega forsterker det du sier ved understreke nøkkelpunktene og gir deg æren. Den gode kollegaen som bygger på det du sier og står skulder ved skulder med deg slik at din stemme høres. Det kan være lederen din som snakker positivt om det du får til og åpner mulighetene for nye, spennende oppgaver, eller oppfordrer deg til å søke på stillingen du drømmer om, men ikke tror du har sjans på.

Kanskje er det venner som vet hva du har i deg og gir deg kraft når du er usikker og tvilende. Eller jobbnettverket ditt som inviterer deg til å holde foredrag nettopp fordi DU er interessant og har noe viktig å bidra med. For noen er det coachen som uforbeholdent har dine mål i fokus og hjelper deg å lykkes. Det er alle dem du har rundt deg som blåser en lang marsj i janteloven og oppriktig ønsker at du skal lykkes og blomstre.

Og bare så det er sagt: Føler du at du ikke helt duger, eller at det ikke er så mye å heie frem? Det er når vi føler at vi minst fortjener det at vi virkelig trenger noen som tror på oss!

«Mamma, vi trenger flokken vår», sier tenåringen i huset til meg. Kloke ord fra en ung gutt som vet at basen, familie og nærmeste venner, er plattformen i livet. Heiagjengen kommer gjerne i tillegg til plattformen, men kan også være en del av den.

Min heiagjeng er en vidunderlig mix av barna mine, venner, kolleger og kunder. Et lite knippe viktige mennesker som våger å være ærlige, som tror på meg, og har mitt beste i fokus. Det betyr ikke at de alltid sier det jeg har lyst å høre! Noen ganger har de pushet meg til å ta utfordringer jeg ikke hadde hatt mot til å gå i gang med på egenhånd. Andre ganger har de hjulpet meg å sette grenser for bedre å ivareta meg selv. Den oppsto ikke av seg selv, denne gjengen. Det krevde mot og vilje til å åpne opp og be om hjelp og støtte.

Vi trenger heiagjengen både på profesjonelt og personlig plan. Livet kan brått snu og gi oss et «trøkk i trynet». Når ting er vanskelig, enten man har mistet jobben, blitt rammet av sykdom, eller står midt i et samlivsbrudd, faller man fort utenfor. Da er det ekstra viktig å ha gode folk rundt seg. Ensomheten som ofte følger i kjølvannet av uønsket forandring kan ta kvelertak på den sterkeste av oss. Ensomhet ligger tett opp under overflaten i det vellykkede samfunnet vårt og er fremdeles tabubelagt.

Menn og kvinner heier forskjellig, så jeg mener at en skikkelig heiagjeng består av en god blanding menn og kvinner. Generelt vil jeg si at menn er flinkere å heie på hverandre enn kvinner.

Hvorfor er det slik, mon tro? En god venninne og suksessrik gründer innrømmet at det var lettere å løfte frem menn enn kvinner. Hun er ikke alene. Hvorfor er det slik, undret vi. Hvorfor?? Vi kom frem til at ofte er det slik at vi vet mer om våre medsøstre, på godt og vondt, enn vi vet om mennene rundt oss. Vi vet mer om kompleksiteten. «Hun er en dyktig leder og ville vært fantastisk som styreleder, men hun er sliten og har en del utfordringer hjemme…» Scratch! Borte var hun fra listen over anbefalinger. Menn er blankere ark. Har de mindre synlig bagasje? Fordi vi ofte vet litt mer om skyggesidene hos våre medsøstre vegrer vi oss for å anbefale og løfte frem. Sjalusi er kanskje et eget tema i denne saken, men det velger jeg å la ligge nå.

Dersom det er et snev av sannhet i ovennevnte problemstilling er det bare å skjerpe seg! Det er faktisk utrolig deilig å få lov å ta del i andres suksess, fremgang og glede.

Det krever imidlertid litt storsinn å åpne dører. Vi må ville vel og våge å ta noen sjanser. Vi må holde døren åpen og ha mot til å dytte igjennom når det kreves. Du verden for en glede å se andre vokse på å bli utfordret, sett og trodd på! Det er minst like deilig som å oppleve å bli trodd på og løftet frem selv.

Har du ikke en heiagjeng enda? Hvem har du lyst skal heie på deg? Hvem vil du heie på? Se deg om i nettverket ditt. Se en gang til om du ikke finner noen. Kanskje må du kikke andre steder enn du først trodde. Kanskje må du utenfor sirkelen du tar for gitt. Noen der ute trenger deg like mye som du trenger andre. Du trenger ikke mange. Du trenger noen få, gode folk du er villig til å åpne deg for og stole på. Det er modig, skummelt og sårbart å rekke ut en hånd for å invitere andre inn i livet sitt. Tar du sjansen? Det er verdt det! Ikke gi opp om du ikke lykkes med en gang. Jobb målrettet med å skape ditt eget knakende, hjertegode support team!

Og du, – være en knakende god supporter selv! Tro på deg selv. Snakk pent om deg selv. Strekk deg for å gjøre andre gode. Anerkjenn de som tror på deg, utfordrer eller løfter deg. Give credit where credit is due. Det vokser du på og er på den måten med på å skape en god, livskraftig sirkel av gode følelser. Du fyller rett og slett din egen og andres emosjonelle bankkonto!

Heia deg!

Blir du stresset?

Stress

Stress. Bare ordet bringer med seg et lite vell av ubehagelige følelser. Det knyter seg i meg. Jeg blir «hvit» i hodet og kjenner at kroppen strammer seg. Tankene surrer seg til i et virvar av halve setninger og pågangsmotet smuldrer langsomt bort.
Noen ganger flakser jeg i alle retninger, prøver å gjøre alt på en gang mens ingenting blir gjort. Hvorfor er det slik? Hva skjer med oss i møte med stress? Hvorfor blir vi i det hele tatt stresset?

Enkelt sagt blir vi stresset fordi summen av hva vi har fokus på, og skal håndtere, blir for stor. Vi lider gjerne av ønsket om å fikse det meste uten at det er praktisk gjennomførbart. Noen ganger er vi, selv med all god intensjon og planlegging, rett og slett ikke herre over vår egen tid. Uforutsette ting skjer som vi er nødt å forholde oss til. Eller vi har rett og slett overvurdert egne evner og kapasitet mens vi har nedprioritert behovet for det jeg kaller «nede-tid». Tid til å hente seg inn igjen, få påfyll og kjenne at vi er hele, levende og glade mennesker.

Stress er sunt i små mengder og passelige porsjoner. Det er viktig å huske at stressreaksjoner er normale fysiske responser som settes i gang når vi føler oss truet. Stress utløser en såkalt fight-or-flight-respons i kroppen som hjelper oss å overleve. Og det er jo nettopp det vi gjerne vil. Overleve. Da kan det være nyttig å minne seg selv om at «Hey! Ta en pust i bakken! Dette er 2015 og dette kommer til å gå fint!!!» Selv om hjertet banker på overtid, ansiktet ligner en overmoden tomat, stemmen blir skarpere enn en knivsegg, og alle gode intensjoner er lagt på is.

Når stresset tar meg får jeg gjerne tunnellsyn. Det handler om å overleve, – det er slik hjernen vår tolker stressreaksjoner, men det som faktisk skjer er at vi ignorerer kroppens signaler. Over tid kan negativt stress føre til sykdom. Høye nivåer av stresshormonet kortisol er forbundet med en rekke sykdomsformer. En av grunnene til dette er at stresshormonet forteller kroppen at immunforsvaret nå skal fungere på et lavere nivå. Et dårlig immunforsvar er ikke ideelt.

Overleve. Jeg vil mer enn å overleve. Jeg vil LEVE. Helt, fullt og med masse deilig begeistring. Jeg vil ikke klare alt. Jeg vil ikke «strekke meg selv tynn» i streben etter noe som, skal jeg være helt ærlig, gir kortsiktig gevinst.

Jeg googlet stressmestring og gode tips for å redusere stress. Da kjente jeg stresset komme krypende. Alt jeg må gjøre og huske for ikke å bli stresset skaper stresstanker hos meg. Kjenner du det slik også?

Mine beste teknikker for å håndtere stress er enkle. Jeg må legge merke til hva jeg tenker og hvordan det påvirker meg. Vet jeg det, er kursendring enklere. Jeg spør: Hva gjør denne tanken med meg? Er den nyttig, eller kan jeg tenke noe annet? Hvorfor gjør jeg det jeg gjør nå? Er det en god idé som bringer meg i den retningen jeg vil, eller tar den meg inn på en stresset tunnelsyn-vei? I situasjoner der jeg faktisk ikke kan gjøre noe, kan jeg bestemme meg for hvordan jeg vil forholde meg. Klassisk situasjon er kø-kjøring når du er sent ute. Uansett hvor mye du freser kommer du ikke fortere frem. Du kommer bare frem i dårligere humør.

Stikkord er tilstedeværelse og bevisstgjøring. Og en ting til. En god porsjon romslig raushet med seg selv. Det handler ikke om å aldri mer bli stresset. Det er tross alt en del av det livet vi lever. Det handler om å kurskorrigere på en god måte slik at stresset ikke tar tabben på oss.

Jeg har skjønt at det er helt nødvendig for meg å ha nede-tid. Sette verden på vent og ha alene tid. Jeg rett og slett må ha egen, stille tid for å ha det bra. Derfor tar jeg time-out innimellom. Markerer dager i kalenderen med «EGEN TID» der ingen avtaler i verden er viktigere. Med mindre det handler om liv og død. Det er ikke alltid enkelt. Det krever mot og standhaftighet å navigere unna alle kravene. Jeg øver meg.

Hva med deg? Hva gjør du for å håndtere stress i ditt liv? Del tanker og refleksjoner i kommentarfeltet eller på Facebook. Jeg vil så gjerne høre hva DU tenker.

Og om det ikke stresser deg, er du hjertelig velkommen til BusinessBooster 5. mai!

Energi følger fokus

Fykt_mot

Har det hendt at du har brukt energi på å ville endre andre menneskers væremåte istedenfor å jobbe med deg selv?

Har det hendt at du, som jeg, har grepet deg i å tenke at …om bare hun eller han var slik eller sånn…, ja da hadde det vært lettere/bedre/kjekkere, osv. Har du vært på kurs og tenkt at …om bare sjefen eller kollegaen kunne hørt dette, ja da…! ? For …hun hadde virkelig trengt å lære dette, eller ...alt ville blitt så mye bedre om han hadde lært å ..?

Du vet helt sikkert at det er et tapsprosjekt å tenke slik. Du vet også helt sikkert at det er langt mer effektivt å endre seg selv og jobbe med egen selvinnsikt enn å prøve å endre andre.

Likevel faller vi i fellen gang på gang, både privat og på jobb. Kjenner du deg igjen?

Jeg har arbeidet med ledere som har ventet på at ansatte skal “skjerpe seg” før de begynner å lede, og med medarbeidere som venter på at ledelsen skal komme på banen før de selv vil gjøre nødvendige endringer. Jeg har jobbet med ledere som har “vanskelige” medarbeidere, og jeg har jobbet med mennesker i par-relasjoner som ønsker at partneren endrer seg for at forholdet skal bli bedre. For ikke å snakke om hva vi som foreldre sier når barna våre er “umulige”. Det har i iallefall ikke noe med oss å gjøre..!

Det koster mye i alle ledd å ønske eller forvente endring hos andre. Bedriften taper, kundene taper, og du taper. Ofte mer enn du faktisk er klar over fordi det å vente på at andre skal endre seg stjeler energi og gjør oss til mindre hyggelige mennesker. Vi tappes rett og slett for energi når vi leter etter feil hos andre.

Så hvorfor ser det ut til at vi tror at vi kan “ville andre mennesker til endring”? Og at det skal skje uten at vi gjør noe med oss selv først?
Det er lettere å angripe andre enn å jobbe med oss selv. Det krever mot å jobbe med selvinnsikt. Kanskje svikter motet vårt eller selvtilliten fordi vi tror vi ikke har det i oss. Kanskje har janteloven tatt kvelertak på oss, eller det kan være 1001 andre grunner. Uansett årsak endrer ikke all verdens analyser på det faktum at når du retter pekefingeren mot andre, peker tre fingre tilbake på deg selv.

Har du råd til å vente på at andre skal ta første skritt? Er du villig til å tåle et dårlig arbeidsmiljø, slett ledelse eller lange, uproduktive møter? Oker du å holde ut med unnvikende og negative medarbeidere? Blir du glad av kolleger som stadig finner feil hos andre?

Eller ønsker du intenst at det var annerledes?

Hva om du hadde mot til å si fra på en måte som ble hørt, forstått og respektert? Hva om du visste at du ble lyttet til? Hva ville du sagt? Hvordan ville du sagt det? Hva ville du gjort og hvor ville fokus vært? Ta deg et par stille minutter og se det for deg. Lev deg inn i det. Kjenn hvor sterk du føler deg. Se for deg hvordan du er når du er modig, trygg og stødig.

Energi følger fokus. Vi kan bare endre oss selv. Sett fokus på det du kan gjøre. Jobb løsningsorientert istedenfor problemfokusert. Handling er ofte mer verdifullt enn ord. Når vi selv blir den endringen vi etterlyser inspirerer vi andre og kan bli rollemodeller for den holdningen eller atferden vi ønsker oss.

Er du klar? Ønsker du å utvikle mot til å lede? Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få inspirasjon og tips til hvordan du kan utvikle modig lederskap.

Slutt å prøve – begynn å gjøre!

Go the distance

Har du noen gang sagt «Jeg skal prøve», mens du egentlig innerst inne visste at du hadde tapt på forhånd? Samtidig vil du ikke gi opp – du har jo litt lyst, og du vil jo gjerne virke positiv.

Å si at vi vil prøve er en akseptert, men ofte ubevisst talemåte som påvirker negativt i større grad enn vi er klar over. Tilsynelatende positivt, velvillig og åpent lirker «prøve» seg ned i underbevisstheten vår og påvirker selvtillit, respekt og suksess.

Hvorfor prøver vi istedenfor å gjøre?

Jeg vrir meg litt når jeg hører ordet prøve. Enten det er meg selv jeg hører eller andre. Det er lite overbevisende og sender sterke signaler om manglende beslutsomhet. I motsatt ende har vi «Jeg gjør det!» som vitner om pågangsmot, vilje, handlekraft og som er så mye mer overbevisende og kraftfullt.

Uansett hvor, på jobb, i samtale med sjef eller kollega, med kunder, eller hjemme for den saks skyld, så signaliserer «å prøve» mangel på tiltro til egen gjennomføringsevne, besluttsomhet, selvtillit og ansvarlighet, – viktige egenskaper som er høyst nødvendige om du vil lykkes og bli tatt på alvor. Vi har lurt oss selv inn i en verden der intensjonen i seg selv er nok,  der vi har ryggen fri om det ikke går veien, – vi har jo forsøkt!

Om jeg skal være ærlig så må jeg innrømme at når jeg selv sier «jeg vil prøve», så har jeg ikke egentlig forpliktet meg til å gjennomføre. Det jeg har gjort er å lage meg en snarvei ut av situasjonen. Med de beste intensjoner, selvsagt! Kjenner du deg igjen?

I arbeid med ledere og coachingkunder avtaler vi allerede i første møte at «å prøve» ikke er et alternativ. (Det er imidlertid en glimrende døråpner til ny innsikt).

Dette krever mot og lederskap. Mot til å være ærlig for seg selv og mot til å ta bevisste valg. Det krever lederskap til å velge det som er rett. Gevinsten er stor når mestringsevnen forsterkes og selvtilliten styrkes.

Så… Jeg er klar, – er du? Skal vi sammen si “slutt å prøve – begynn å gjøre”?

Tenk:
Hvordan påvirkes din innstilling av “å prøve”?

Jeg vil gjerne høre dine tanker og perspektiver.  Legg inn kommentar og del videre!

Humøret ditt påvirker kultur og bunnlinje!

Humør_resultat

Leder du mennesker er  din personlighet og ditt humør med å påvirke både organisasjonskultur og bunnlinjeresultat.

Da jeg som 17 åring tok mine første skritt ut på arbeidsmarkedet i hotell & restaurant bransjen fikk jeg helge jobb som stuepike på et av Bergens største hotellet. Forventningen var stor; jeg skulle tjene egne penger, være en del av arbeidslivet, treffe nye folk og ha kollegaer. Det var med skrekkblandet fryd jeg gikk i gang. Det var mye å lære og strenge krav.  Jeg hadde ikke vært mange timene på jobb før det ble klart at det var et særdeles strengt hierarkisk system jeg var kommet til.

Det var ingen tvil om hvilken avdeling som var nederst på rangstigen og hvem som kunne snakke med hvem.  Stuepiker var et par hakk opp fra bunnen, vi snakket med gjester og hadde dialog med resepsjonen. Det var verre med andre avdelinger. Jeg husker jeg syntes det var sært at det skulle være så vanskelig å trekke i samme retning. Vi var jo der for å gi gjestene en god hotellopplevelse og da var alle jobber like viktig. Tenkte jeg.

Å være stuepike var krevende. Vi jobbet beinhardt. Og var livredd for sjefen. Jeg blir fremdeles litt skjelven i knærne ved tanken på henne. Vi var redde, men vi gjorde ikke nødvendigvis jobben bedre av den grunn. Men fort jobbet vi! Det var andre ledere der som evnet å motivere positivt, som selv tok i et tak når det gjaldt. Gjett om vi jobbet ekstra for å gjøre jobben best mulig når de var på vakt.

Dette var mitt første møte med en lederkultur som på mange måter dannet grunnlaget for det jeg gjør i dag. Jeg la tidlig merke til hva det var ledere gjorde som var med å skape gode arbeidsforhold og hva som trakk ned, ødela tillit og lojalitet. Hva slag leder stil fikk oss til å yte ekstra og hva slags lederpersonligheter gjorde at vi gjerne helst byttet bort vakten om vi kunne…

Vi har alle hatt dårlige sjefer og leder, og de fleste av oss har forhåpentlig også opplevd ledere som vi tenker på med varme og respekt.

Som leder legges du merke til i langt større grad enn du kanskje er klar over. Hvem du er og hva du gjør, setter spor. Ditt humør smitter, – på godt og vondt, og skaper en kjedereaksjon gjennom bedriften. Din fremferd og holdning gir signaler om hva som er lov eller ikke lov på arbeidsplassen og er på den måten en vesentlig del av det som skaper kulturen. Er du i dårlig humør og har kort lunte, er brysk og knapp overfor ansatte og medarbeidere, gir du signal om at det er ok oppførsel. I tillegg reduserer du sjansen for at folk kommer til deg og deler relevant informasjon.

Ledere med lav emosjonell intelligens skaper fryktbaserte miljøer der produksjonen gjerne kan være høy, men ikke i stand til å vare over tid. Ansatte søker seg oftere bort og sykefravær er høyt.

For å være i forkant, og en bedrift kunder velger å komme tilbake til, må ledere investere i egen emosjonelle utvikling og sørge for orden i eget indre landskap, samtidig som det investeres i å utvikle en kultur som kjennetegnes av tillit, trygghet, kreativitet og ansvar. Det krever mot å lede. Og det er helt nødvendig med en solid porsjon selvinnsikt for å vite hvordan man påvirker, hva som bør justeres og hva som må forsterkes. Ikke minst i forhold til hvordan man skal utvikle medarbeidere.

Hvilken leder stil passer når?

Hvordan lytte på en slik måte at folk opplever seg sett?

Hvordan nytte konflikt for å skape vekst og innovasjon?

Hvordan utvikle en emosjonell, sosial- og relasjonsintelligent kultur?

Følger du ikke med i timen vil konkurrentene gå forbi og du vil miste verdifulle ansatte.

Det er ingen unike produkter eller tjenester på markedet i dag. Det er menneskene i de enkelte bedrifter som gjør forskjellen. Emosjonelt- og sosial intelligente ledere ser verdien av å arbeide med selvinnsikt og selvledelse for på best mulig måte å være en rolle modell for ansatte og den bedriftskulturen man vil utvikle.

Vi kan alle ha dager som starter skjevt, er preget av usikkerhet eller rett og slett ute av balanse. Det er nettopp på de dårlige dagene at kompetanseplattform, selvinnsikt, karakter og egenskap gjør seg gjeldende.

Selvinnsikt krever mot. Er du en modig leder? Eller vet du om noen som kan trenge litt mer mot?

Mine kunder er ledere som ønsker å utvikle mot og modig lederskap. Som vet at fremragende lederskap og eksepsjonelt teamarbeid ikke oppstår av seg selv, men gjennom fokusert arbeid der lederen evner å vise vei og inspirere medarbeidere. Som ikke viker unna for konflikter, men våger å ha meningers mot og autoritet uten å være autoritær

Er du klar for å utvikle modig lederskap? Ta kontakt!

Modell som viser hvordan leders personlighet og lederstil påvirker kultur og resultat. Utarbeidet på bakgrunn av Hogan & Kaisers modeller.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilder: Harvard Business Review | What We Know About Leadership

 

 

Når sjelen synger

vei

For to uker siden skrev jeg noen tanker rundt det å strekke seg litt lenger. Å våge når man egentlig ikke tør, men gjøre det likevel.

I dagene siden har jeg funnet en egen ro i sentrum av å stå i det nye og ukjente. Jeg kjenner på hvordan det er, hva det vil si å virkelig våge, kjenne på frykten som ubedt kommer krypende og innimellom lammer alle gode hensikter og intensjoner. Kjenner på hvor mye liv det også er når fryktspøkelset kommer på besøk. Jeg er ikke nøytral og likegyldig, men levende tilstede i det som skjer. Kjenner på spenningen, på hvordan ordene jeg velger påvirker hvordan jeg føler meg og hvordan det igjen påvirker opplevelsene og utfordringene jeg står overfor. Hvor er fokus? Hvordan påvirker fokus energi og mot?

Jeg tenker tilbake til 2003 da jeg sa nei til trygg og fast stilling og valgte å starte for meg selv. Alene med fire barn, alle under 14 år. Blanke ark og mye som skulle læres, usikkerhet uansett hvor jeg snudde meg, «gode råd» om hva som var lurt og mindre lurt. Skepsis fra dem som var redd jeg skulle feile. Bekymring fra andre som hadde behov for sikkerhetsnett som ikke passet meg.

Med blikket vendt innover, lyttende til hva hjerte og sjel sa, med lengsel etter å sette spor og gjøre en forskjell, et brennende behov for å skape glede, trygghet, selvtillit, mestring og kraft la jeg byggekloss på byggekloss til det som i dag er C-MOMENTUM AS.

Innimellom har det vært en tung jobb. Men mesteparten av veien har det vært med visshet om at jeg holdt rett kurs. Tidvis har jeg nådd både korsveier, utforbakker, fjelltopper og avgrunner. Da har jeg stoppet opp og lyttet til det som skulle komme. Store deler av veien har jeg ikke hatt svarene, men jeg har visst retning og jeg har stolt på at veien blir til mens jeg går.

Når jeg ser meg tilbake ser jeg at langs hele denne veien er det strødd gaver. Gaver i form av mennesker jeg har møtt, bøker jeg har lest, erfaringer jeg har gjort, historie som er skapt, sanger som er sunget og danser som er danset.

Et av mine ankerfester har vært at «jeg vet jeg er på rett vei når sjelen synger». Sjelen min synger når jeg får være med på noe som er større enn meg. Når det skapes gjenklang og resonans. Når det gir mening.

I morges kom jeg over en artikkel av Marita Fridhjon fra CRR Global, som ga gjenklang, inspirasjon og løft. Som igjen minner meg om hva det hele handler om for meg.

Å stole uforbeholdent på at alt vi trenger er tilgjengelig for oss på den veien vi vandrer.

Les Maritas artikkel her.