Den største gaven

Ta på deg oksygenmasken først før du hjelper sidemannen, sier de på sikkerhetssjekken når vi flyr. Det er ikke egoistisk. Det er smart og klokt og gjør deg i stand til å hjelpe dem som trenger det. Slik er det i livet også. Vi må kunne puste for å være noe for andre.

I mitt arbeid som coach hører jeg ofte at det er egoistisk å tenke på seg selv først. Det er selvsentrert å sette seg selv på førsteplassen. Jeg hører hvor det kommer fra. Et oppriktig ønske om å hjelpe og være noe for andre. Det er også en liten frykt for å ta plass og se seg selv som viktig. Det blir misforstått snillhet. På sikt blir man utslitt og alt annet enn generøs og hjelpsom.

Den største gaven du kan gi andre er å sette deg selv først. Sette deg først på den måten at du sørger for at du har påfyll og er i balanse med deg selv. Sørge for at du puster. Først da kan vi virkelig være noe for andre på en måte som gir gode, positive ringvirkninger. Først da kan vi gi uten å holde regnskap, uten å vente noe tilbake, uten å bli skuffet over selv å ikke bli sett.

Det varme smilet fra hjertet og tiden til å være tilstede i den gode samtalen er lettere å få til når du er i harmoni og balanse med deg selv. Når du er trygg og stødig har du mer å gi andre. Tiden din, oppmerksomheten og hjertevarme er noe av det viktigste vi kan gi andre.

Det er litt rart, men det kan kreve mye mot å sette seg selv først. Det krever at du setter grenser. Kanskje må du si nei til noen som tar det for gitt at du sier ja. Kanskje må du kjenne godt etter hva som virkelig er viktig for deg og spørre deg selv hvorfor du gjør det du gjør.

Du blir ikke en hensynsløs egoist av å si nei og sette grenser. Du blir tydelig. Du blir en rollemodell for god grensesetting og ivaretakelse.

Min gave til deg denne julen er en liten e-bok om hvordan du styrker selvfølelsen og setter deg selv først. Bare klikk på bildet under så kommer du til boken.

Jeg ønsker deg og dine kjære en deilig jul og lykkelige høytidsdager med tid, rom og overskudd til hverandre!

Straks jul…

GodJul

På vei inn i et ønske om julefred går tankene til dem som opplever julen som en vanskelig tid. Det kan være så mye som er vanskelig , enten man er alene eller sammen med andre.

Til de som savner, lengter, er redde, eller ikke lenger ser håp. Til de som så sterkt skulle ønske at mye var annerledes, men uten mulighet eller krefter til å gjøre noe med det. Til de med den fine fasaden som skjuler en egen form for ensomhet og tomhet.

Barna som gruer seg, – eller forventninger som skuffes. Tenåringen som vet at det som ligger under treet ikke kan måle seg med det kameratene får. Som føler seg utenfor og kjenner på tapet og å ikke være god nok. På en verden som er ute av balanse med så store forskjeller at man kan bli svimmel.

Vi bombarderes med så mange inntrykk at vi blir passive. Vi slites mellom en mengde krav vi aldri kan, eller vil, innfri. De ligger der likevel og sender små impulser av tilkortkommenhet.

Denne julen kjenner jeg mer enn ellers på gapet mellom det som var og det som er. På forskjellene, ikke bare i vårt land, men i forhold til hva vi har og hva andre ikke har. Og ja, jeg vet så vel at ingen kan redde verden alene, men jeg vet også at hver og en av oss kan gjøre en forskjell.

Om det er å gi et måltid til Kirkens Bymisjon, bruke litt tid sammen med noen som sitter alene, sende en blomst til en som trenger en hyggelig oppmerksomhet, et koselig brev, invitere noen hjem til seg i julen eller stoppe opp og slå av en prat istedenfor å haste avgårde.

Kan vi legge ned terskelen for pengebruk og bidra til noen som trenger det mer enn oss?

Kan vi sende tydeligere signaler til våre omgivelser om hva som er viktig, – på kort og lang sikt?

Kan vi våge å si fra om hva vi egentlig trenger?

Ensomhet har mange fasader. Det er ikke alltid opplagt hvem som føler seg utenfor og uten tilhørighet. Mange er flinke til å skjule ensomhet og vi oppdager det ikke før det er for sent. Julen er den tiden Kirkens SOS og andre hjelpeorganisasjoner har størst pågang, det fritar ikke oss andre fra ansvar. Ensomhet og manglende tilhørighet toppes i høytidene når det blir så markante skiller mellom hvem som har og hvem som ikke har familie og venner rundt seg.  I tillegg er det alle dem som er “alene sammen”. Som er utenfor i eget liv og rett og slett ikke får det til.

Den som trenger det mest er kanskje også den som har lært seg å skjule det best, – og det er langt flere som trenger et ekstra hyggelig ord, et varmt blikk og en god klem, enn du gjerne tror.

Vi skal beholde julen. Det er en vakker, varm og god tid med rike tradisjoner. Kanskje den tiden på året hvor vi mer enn ellers tar oss tid til å se andre. Men vi må også se på hva vi sier ja til når julen utvikler seg mer og mer til å bli et kjøpehysteri av perfeksjonisme hvor alle er så lykkelige at det blir småkvalmt. Jo mer utenpålykkelig omgivelsene er, jo mindre plass blir det til de som har det vanskelig, jo høyere kan terskelen bli for å si fra og jo mer utenfor føles det når man ikke har familie eller venner å gå til.

For egen del har jul og nyttår de siste årene vært en balansegang mellom savn etter det som var og verdsettelse av det jeg har. En tautrekking mellom hvor jeg har fokus og hva som skal være viktig. Tidvis en liten mini maraton og styrkeøvelse i det å bringe meg selv tilbake til her og nå og hva som skal prege øyeblikket og dagen. Noen år har vi reist langt bort til en annerledes virkelighet og lært om hvordan julen feires andre steder. Det gir perspektiver på en norsk jul ute av kontroll.

I år er vi hjemme. Det gir en kjent trygghet å kjenne juleluktene bre seg i huset, se juletreet i stuen, være sammen om å pynte. Det gir glede å vite at noen blir glade. Kanskje derfor kjenner jeg ekstra på sorgen over de som ikke har trygghet, varme, kjærlighet eller forventning.

I år har vi gjort det enklere enn før. Tradisjoner er endret, noe er borte og hva som blir nytt gjenstår å se. Tårene renner når julemusikken spiller og tankene går. Jeg blir bare mer og mer lettrørt, men det er ok. Tårer skader ikke. Det letter på trykket og minner oss om at vi er mennesker med varme hjerter. Det er ok å ikke være ok, og det er ok å ha et beveget hjerte.

Jeg kjenner mange som hadde satt pris på omsorg og litt ekstra omtanke. Det er jeg sikker på at du gjør også. Spørsmålet er: Blir det med tanken eller gjør vi noe med det?

Jeg vil. Vil du?

Legg gjerne igjen en kommentar om hva du gjør for å glede andre denne julen. På den måten kan vi inspirere hverandre til å gjøre en forskjell.

Er du som leser dette en som kjenner på ensomhet og ikke vil være alene i det, så rekk ut hånden å be om hjelp. Ikke stå alene. Inviter noen inn i ditt rom. Våg å bli sett. Alle trenger vi hjelp og støtte fra tid til annen. Der er ting i livet vi ikke kan kontrollere og som kan slå knock out på oss, men vi kan likevel i stor grad bestemme hvordan vi vil forholde oss til det som er vanskelig. Det er bare så mye lettere når vi vet at vi har noen rundt oss som bryr seg. Og det er her hver av oss har et annet type ansvar, nemlig å våge å be om hjelp når vi ikke lenger vil, eller kan, stå alene.

Med oppriktig ønske om gode juledager og fred i hjerte til hver og en av oss.