Den største gaven

Ta på deg oksygenmasken først før du hjelper sidemannen, sier de på sikkerhetssjekken når vi flyr. Det er ikke egoistisk. Det er smart og klokt og gjør deg i stand til å hjelpe dem som trenger det. Slik er det i livet også. Vi må kunne puste for å være noe for andre.

I mitt arbeid som coach hører jeg ofte at det er egoistisk å tenke på seg selv først. Det er selvsentrert å sette seg selv på førsteplassen. Jeg hører hvor det kommer fra. Et oppriktig ønske om å hjelpe og være noe for andre. Det er også en liten frykt for å ta plass og se seg selv som viktig. Det blir misforstått snillhet. På sikt blir man utslitt og alt annet enn generøs og hjelpsom.

Den største gaven du kan gi andre er å sette deg selv først. Sette deg først på den måten at du sørger for at du har påfyll og er i balanse med deg selv. Sørge for at du puster. Først da kan vi virkelig være noe for andre på en måte som gir gode, positive ringvirkninger. Først da kan vi gi uten å holde regnskap, uten å vente noe tilbake, uten å bli skuffet over selv å ikke bli sett.

Det varme smilet fra hjertet og tiden til å være tilstede i den gode samtalen er lettere å få til når du er i harmoni og balanse med deg selv. Når du er trygg og stødig har du mer å gi andre. Tiden din, oppmerksomheten og hjertevarme er noe av det viktigste vi kan gi andre.

Det er litt rart, men det kan kreve mye mot å sette seg selv først. Det krever at du setter grenser. Kanskje må du si nei til noen som tar det for gitt at du sier ja. Kanskje må du kjenne godt etter hva som virkelig er viktig for deg og spørre deg selv hvorfor du gjør det du gjør.

Du blir ikke en hensynsløs egoist av å si nei og sette grenser. Du blir tydelig. Du blir en rollemodell for god grensesetting og ivaretakelse.

Min gave til deg denne julen er en liten e-bok om hvordan du styrker selvfølelsen og setter deg selv først. Bare klikk på bildet under så kommer du til boken.

Jeg ønsker deg og dine kjære en deilig jul og lykkelige høytidsdager med tid, rom og overskudd til hverandre!

Hvordan skape team som presterer bedre?

teambilde egenprodusert

Hvordan skape team som presterer bedre? De fleste som har vært i arbeidslivet en stund har vært del av et fantastisk team en gang eller to, en rekke «sånn passe» team og noen skuffende team.

Det er enkelt å konkludere med at forskjellene mellom kvaliteten på teamene avhenger av medlemmene. Noen ganger er det faktisk utskiftninger som skal til for å oppnå produktivitet. Andre ganger består et team av høyproduktive individualister som rett og slett ikke klarer å samarbeide effektivt. Potensialet er så stort, men gir skuffende resultater.
Et velfungerende team klarer oppgaver som enkeltindivider ikke kan klare alene. Det er selve eksistensen av teamet som skaper resultatene. De teamene oppstår sjeldent tilfeldig.

Et av de mest omfattende og ambisiøse nyere studier har fokusert på sammenhengen mellom «connectivity» (forbindelsesdyktighet) mellom teammedlemmer og prestasjoner.  «Connectivity» er sett på som som en vedvarende faktor, og plasseringen på den vedvarende faktoren, høy eller lav, avhenger av hva slags interaksjon det er mellom teamets medlemmer. Når «connectivity» var høy, økte interaksjonen mellom teammedlemmene og genererende dialog oppsto, mens når «connectivity» var lav, begrenset den interaksjon, og tilhørende genererende dialog.

Det som er slående med dette studiet er hvor naturlig og enkelt det hele virker. Hvor avgjørende kvaliteten på samhandlingen mellom mennesker er for å oppnå resultater. Høytpresterende team har også tydelige mål med høy grad av ferdigstilling. De responderer når utfordringer oppstår og de holder hverandre ansvarlige for de avtalene de har blitt enige om.

Forrige uke var C-MOMENTUM i Amsterdam og møtte grunnleggerne av TEAM DIAGNOSTIC™ (Internasjonalt anerkjent team evalueringsverktøy). Jeg noterer meg at amerikanske visjoner har en tendens til å være inspirerende på en slik måte at det nærmest kribler etter å komme ordentlig i gang her i Norge.

Grunnleggernes visjon er at den tiden skal komme hvor organisasjoner ikke lenger trenger noe verktøy for å diagnostisere team. At foreldre kommer hjem fra jobb uten å være sliten av å jobbe i organisasjoner hvor samhandling er krevende. De har mer overskudd til å leke med sine barn og lærer dem samtidig den kunsten det er å samhandle, kommunisere og samarbeide. Så når våre barn skal ut på sine arenaer for lek, sport og læring behersker de kunsten i praksis. Kjenner du også at det kribler?

Det essensielle med Team Diagnostics er at det jobbes med teamet som et system der man ser på helheten og hva som kreves for å skape et så godt team som overhodet mulig. Teamet måles langs to akser, -produktivitet og positivitet. De teamene som har kjørt en Team Diagnostics prosess har i snitt en 20% økning i team prestasjoner.

I praksis gir evalueringen et bilde av hvor teamet behøver å sette fokus for å være et høyproduktivt og høypositivt team som klarer seg, ikke bare i forhold til frister, konkurranse, budsjett og mål, men også i forhold til trivsel, lederskap, kreativitet, samhandling og tillit. Gjennom å styrke teamet, styrkes også den enkeltes prestasjoner.

GRATIS Team Leader View

Presset på enhver teamleder for å forbedre teamprestasjoner er kontinuerlig. Nå er det en enkel måte å møte den utfordringen på; the Team Leader View™, et redskap til å påvirke den mest grunnleggende visdom av ledelse: Det som blir målt kan lettere håndteres. Klikk her for å få en gratis Team Leader View™ evaluering. Du får et helhetlig bilde av hvordan du som teamleder ser ditt team, samt målt effekten av din teamledelse.

Leder du team og har lyst å ta en uforpliktende prat med oss, vil vi gjerne at du tar kontakt. Kjenner du noen som leder team og grupper håper jeg du vil dele artikkelen med dem.

 

Kilder:
Team Coaching International
Losada, M. og Heaphy, E. (2004) Constructive Connectivity.

Blir du stresset?

Stress

Stress. Bare ordet bringer med seg et lite vell av ubehagelige følelser. Det knyter seg i meg. Jeg blir «hvit» i hodet og kjenner at kroppen strammer seg. Tankene surrer seg til i et virvar av halve setninger og pågangsmotet smuldrer langsomt bort.
Noen ganger flakser jeg i alle retninger, prøver å gjøre alt på en gang mens ingenting blir gjort. Hvorfor er det slik? Hva skjer med oss i møte med stress? Hvorfor blir vi i det hele tatt stresset?

Enkelt sagt blir vi stresset fordi summen av hva vi har fokus på, og skal håndtere, blir for stor. Vi lider gjerne av ønsket om å fikse det meste uten at det er praktisk gjennomførbart. Noen ganger er vi, selv med all god intensjon og planlegging, rett og slett ikke herre over vår egen tid. Uforutsette ting skjer som vi er nødt å forholde oss til. Eller vi har rett og slett overvurdert egne evner og kapasitet mens vi har nedprioritert behovet for det jeg kaller «nede-tid». Tid til å hente seg inn igjen, få påfyll og kjenne at vi er hele, levende og glade mennesker.

Stress er sunt i små mengder og passelige porsjoner. Det er viktig å huske at stressreaksjoner er normale fysiske responser som settes i gang når vi føler oss truet. Stress utløser en såkalt fight-or-flight-respons i kroppen som hjelper oss å overleve. Og det er jo nettopp det vi gjerne vil. Overleve. Da kan det være nyttig å minne seg selv om at «Hey! Ta en pust i bakken! Dette er 2015 og dette kommer til å gå fint!!!» Selv om hjertet banker på overtid, ansiktet ligner en overmoden tomat, stemmen blir skarpere enn en knivsegg, og alle gode intensjoner er lagt på is.

Når stresset tar meg får jeg gjerne tunnellsyn. Det handler om å overleve, – det er slik hjernen vår tolker stressreaksjoner, men det som faktisk skjer er at vi ignorerer kroppens signaler. Over tid kan negativt stress føre til sykdom. Høye nivåer av stresshormonet kortisol er forbundet med en rekke sykdomsformer. En av grunnene til dette er at stresshormonet forteller kroppen at immunforsvaret nå skal fungere på et lavere nivå. Et dårlig immunforsvar er ikke ideelt.

Overleve. Jeg vil mer enn å overleve. Jeg vil LEVE. Helt, fullt og med masse deilig begeistring. Jeg vil ikke klare alt. Jeg vil ikke «strekke meg selv tynn» i streben etter noe som, skal jeg være helt ærlig, gir kortsiktig gevinst.

Jeg googlet stressmestring og gode tips for å redusere stress. Da kjente jeg stresset komme krypende. Alt jeg må gjøre og huske for ikke å bli stresset skaper stresstanker hos meg. Kjenner du det slik også?

Mine beste teknikker for å håndtere stress er enkle. Jeg må legge merke til hva jeg tenker og hvordan det påvirker meg. Vet jeg det, er kursendring enklere. Jeg spør: Hva gjør denne tanken med meg? Er den nyttig, eller kan jeg tenke noe annet? Hvorfor gjør jeg det jeg gjør nå? Er det en god idé som bringer meg i den retningen jeg vil, eller tar den meg inn på en stresset tunnelsyn-vei? I situasjoner der jeg faktisk ikke kan gjøre noe, kan jeg bestemme meg for hvordan jeg vil forholde meg. Klassisk situasjon er kø-kjøring når du er sent ute. Uansett hvor mye du freser kommer du ikke fortere frem. Du kommer bare frem i dårligere humør.

Stikkord er tilstedeværelse og bevisstgjøring. Og en ting til. En god porsjon romslig raushet med seg selv. Det handler ikke om å aldri mer bli stresset. Det er tross alt en del av det livet vi lever. Det handler om å kurskorrigere på en god måte slik at stresset ikke tar tabben på oss.

Jeg har skjønt at det er helt nødvendig for meg å ha nede-tid. Sette verden på vent og ha alene tid. Jeg rett og slett må ha egen, stille tid for å ha det bra. Derfor tar jeg time-out innimellom. Markerer dager i kalenderen med «EGEN TID» der ingen avtaler i verden er viktigere. Med mindre det handler om liv og død. Det er ikke alltid enkelt. Det krever mot og standhaftighet å navigere unna alle kravene. Jeg øver meg.

Hva med deg? Hva gjør du for å håndtere stress i ditt liv? Del tanker og refleksjoner i kommentarfeltet eller på Facebook. Jeg vil så gjerne høre hva DU tenker.

Og om det ikke stresser deg, er du hjertelig velkommen til BusinessBooster 5. mai!

Kløktige konflikter

Hvordan reduserer man egentlig konflikttilløp? Og da mener jeg både de konfliktene som kjennes som et spyd i mageregionen og de som har en tendens til å murre i bakgrunnen. Hvilke verktøy skal vi benytte oss av for å løse det som er helt fastlåst og hva fungerer? I virkeligheten? De kløktige konfliktene kommer det ofte noe godt ut av. De kan medvirke til å skape vekst og et stødig fundament. Både i en selv og på arbeidsplassen. Fordi man skaper en kultur for å løse konfliktene konstruktivt og føyse-under-teppet-fenomenet fragmenteres.
Ord har makt! Og er det kløktigste verktøyet vi har for å redusere og eliminere konflikttilløp. De fire kommunikasjonsforgifterne er kritikk/anklage, forsvar, forakt og ignorering. Det er når disse fire får regjere det blir konflikt. Det går fra sak til personkonflikt og fra blå (sak) til rød (person) konflikt.

Den mest skarpsinnede har allerede forstått at det er evnen til å gi og ta i mot forsoningstilbud som er avgjørende for å redusere konflikt. Det er fort gjort å føle seg truffet når man kjenner etter. Altså, hvem lever et helt liv uten å oppleve konflikt, eller ty til selve giften?

Et forsoningstilbud kan være maskert som selveste maskeradeballet, eller være av det plumpe og rett-på-sak-slaget. Alt fra «vil du ha en deilig kopp kaffe?» gjennom «fint vær i dag» til et rent «unnskyld for at jeg var usaklig i sted» er innenfor.

Vil du bevege deg frem og ut av konflikten tilrådes det å ta i mot forsoningstilbudet. Ignoreres det vasser du fortsatt i giften. Hvis du vil ut av giften kan 2%- rett- regelen være et utrolig godt verktøy for fremdrift. Ingen av oss eier den hele og fulle sannhet. I en konflikt, der du opplever at du har helt rett og den andre tar feil, lytt etter det som kan være en 2% sannhet i det den andre sier. Da er det lettere å bevege seg fra individuelle posisjoner, til felles ståsted og mening.

Dere trenger likevel ikke være enige. De mest fastlåste konflikter, både fra fordums tid og av det nyere slaget, har en tendens til å bevege seg fremover dersom man bruker 2 % regelen:

«Whether you think you can or you think you can´t. You’re right.» – Henry Ford

John Gottman, PhD, har gjennom flere tiår ledet banebrytende forskning innen relasjons-kompetanse. Han har spesielt hatt fokus på hva som gjør at noen relasjoner er sunne, sterke og varer livet ut, mens andre er mindre levedyktige. Gottman har primært forsket på par-relasjonen, men svært mye av hans materiell er overførbart til arbeidslivet og relasjoner generelt.

Ledere som legger vekt på god relasjonskompetanse, jobber styrkebasert og utvikler mennesker, lykkes bedre enn ledere som ikke vektlegger dette. Ingen blir bedre av kritikk og anklage, likevel er det ofte slik vi får tilbakemelding på en jobb som skal gjøres bedre.

Gottmanns forskning slår fast at høyt presterende team har en positivitet til negativitet ratio (P/N) på 5.6. Altså 5.6 positive tilbakemeldinger for hver negative (eller 0,4 om du vil). Logisk, tenker vi selvfølgelig, siden ingen blir bedre av kritikk eller anklage. Samtidig er det jo den logiske adferden som slukes først i konflikt. Den blir slukt ved frokostbordet allerede. Som om vi aldri hadde sett mat før.

(P/N måles gjennom å telle tilfeller av positiv tilbakemelding (“det er en god
ide”) kontra negativ tilbakemelding (“dette er ikke hva jeg ventet. Jeg er skuffet“))

Konflikter er til for å løses. Ingen tjener noe på en vedvarende konflikt, selv om det kan være fristende å tro det når man ikke orker å grave i seg selv for å forstå eller akseptere. Drit i de 2%! Jeg er 100% såret/ skuffet/misforstått/fyll/inn/ det/som /passer. Mount Everest er en blåbærtur satt opp mot å klatre etter motgiften. Det spydet i mageregionen sitter som støpt faktisk. Murringen også. Hvis vi først kommer over den kneiken, så er motgiften nesten fornærmende enkel:

  • navngi giften og gjør en avtale om å fortsette uten den
  • adresser oppførselen du ikke liker – ikke angrip personen
  • lytt til ønsket eller behovet bak kritikk/ anklage
  • aksepter at det den andre sier er sant for ham/henne
  • snakk i «jeg» budskap
  • så langt som mulig hør saken istedenfor å ta det personlig
  • ta i mot reparasjonstilbud
  • bruk 2% regelen

– Lettere på papiret enn i praksis? JA! Men du har sannsynligvis ingenting å tape. Med trening blir vi utvilsomt litt mer kløpper til å håndtere konflikt, uenighet og misforståelser på en kløktig måte. Tvi tvi!

Referanser: The Gottman Institute

«Se meg, og jeg strekker meg lenger!»

Dagens Næringsliv skriver at noe galt er i gjære i norsk økonomi. Oljeprisen er halvert. Kronekursen er fallende. Bedrifter nedbemanner og skjærer ned på det de kan. Det første som ryker er de «myke utgiftene», lederutvikling feks, under antakelsen om at det er for «mykt» til å påvirke bedriftsresultatene uansett. Det skjæres ned for å overleve.

Mange har allerede mistet jobbene sine eller lever litt i uvisse. Det er alltid tøft å være leder. Nå er det enda tøffere. Hvem våger egentlig å spørre om ressurser til å gå på kurs, utvikle seg, bli bedre når kollegaen står i fare for å miste jobben? Blir det ansett som egotripp, eller fremtidsrettet? Og hva betyr de valgene du nå tar som leder for bedriftens fremtid?

Hvis man graver litt i materien skrevet om ledelse, er det tallfestet at  65-75% av ansatte mener at det verste aspektet ved jobben er deres nærmeste leder. (Hogan & Kaiser 2005). Det høres utrolig høyt ut tenker du kanskje. Det kan jo ikke stemme, tenker jeg først. Og så tenker jeg tilbake på egen jobberfaring, venners og bekjentes jobbfrustrasjoner, alt jeg har hørt om opp gjennom årene og føler plutselig at det kan stemme likevel. Jeg har ikke hatt en sjef på 10 år. Jeg lar det tale for seg selv. Hvis jeg skal være skikkelig overmodig, i et forsøk på å koke ned litteraturen om ledere og lederutvikling til en forenklet essens så velger jeg uttrykket: «se meg, og jeg strekker meg lenge. Det er så vakkert, så enkelt og likevel så utrolig utfordrende å få til. Jeg hadde en leder en gang som sa til meg: «Ane, du er multikompetent. Du kan få til hva du vil!» På det tidspunktet var jeg syk og hadde vært inn og ut av sykehus i 4 år. Jeg hadde ikke prestert noe særlig i jobbsammenheng på like mange år og var i ferd med å slutte i den jobben. Likevel sa hun det. Jeg følte meg alt annet enn multikompetent, og aller mest udugelig. Selvtilliten var på bunn. Jeg følte at hun så meg. Big time. Hun samhandlet med den potensielle storheten i meg og ikke med hun som lå nede. Den setningen gjorde noe med meg.

Hvordan samhandler man så med den potensielle storheten i en bedrift «når noe galt er i gjære i norsk økonomi»?  Jeg tenker med en gang på menneskene bak de røde tallene. De som skal ta de kjipe avgjørelsene. Si opp folk og iverksette kostnaddstopp. Storheten blir litt borte. Historisk sett, er det et gjenkjennelig mønster når bedrifter opplever markedsnedgang. Når nedgangen er et faktum, elimineres utgiftsposter som tidligere ble ført uten å heve et øyenbryn. Lederutvikling er kanskje det første som ryker. Det er «myke utgifter» og gir ingen umiddelbare resultater på bunnlinjen. Aktivitetene blir satt på vent til markedet er oppe igjen, for så at mønsteret gjentas neste gang markedet er i stagnasjon eller nedgang. Altså, er det ikke i motbakke de menneskelige myke kvalitetene våre blir mest fremtredende? Sårbarheten, frustrasjonene, bekymringer, overveldende endringer og strekking av kapasitet og fleksibilitet. Man kan bli helt matt av å tenke på hva som foregår på bakrommet i de bedriftene som strever nå. Og det er ikke det at det finnes noen quick fix. Løsningen er heller ikke nødvendigvis å sende hele gjengen på kurs. Selv om jeg tror at omstilling krever fokus. Og at fokuset  på menneskelig omstilling blir utfordrende når arbeidsdagene er ekstra krevende, fullpakkede eller fylt med dårlig stemning.

For kamuflert bak tallene som blinker rødt så roper de samme tallene om strakstiltak. En tilpasning til markedet, og en ydmykhet i forhold til at det skal endring til for å få kunne være med på oppturen igjen. Som leder skal du få tallene til å peke oppover igjen fordi det er jobben din. Men kanskje, mens du strever med det, glemmer du litt å «se meg, og jeg strekker meg lenger!»  Og fordi det kom i bakevjen så har du ikke folka dine med deg lenger. Ditt viktigste verktøy, for å ikke snakke om ressurs. Hva var visjonen vår igjen?

Å være en god leder krever at du noen ganger kjører løpet som «kjerringa mot strømmen». Du må våge å tenke nytt for å lykkes. Bryte med det historiske suset og faktisk styre skuten sånn som du tenker er best. Fordi du tenker og så handler, i motsetning til å knipe igjen til det verste er over.

Jeg synes ikke det er egotripp å utvikle seg som leder i tøffe økonomiske tider. Det viser bare at du  er en leder som ser mulighetene i den omstillingen markedet krever og har en ny vår i sikte.

 

Kilder:

What we know about leadership. Hogan & Kaiser 2005. Review of general Psychology 2005, vol 9, No 2
Perth Leadership Institute, A Recession’s Role In Transforming Leadership Development, February 2008

Har du mistet målfokus?

BOWLINGDet er perioder i mitt liv der det kjennes som om jeg er i ferd med å gå ut på dato. Kaos, for mange ting som hoper seg opp, for mange valg og muligheter. 1000 Idéer som svirrer rundt i stadig økende tempo, eller jeg blir rett og slett overveldet av mengden arbeid og gjøremål som bare  gjøres. Hode og kropp spiller ikke på lag, jeg føler med utilstrekkelig og ute av stand til å fokusere og tenke klare tanker. Hvorfor er det slik?

Svaret er enkelt: Jeg har mistet fokus på målet.

Har du opplevd å miste målfokus? Har du opplevd å ville så mye at du ikke får noe gjort? Eller jobbet jevnt og trutt, for så å oppdage at du ikke helt vet hvor du er på vei? Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik, men skal innrømme at det sitter langt inne å innrømme det. Det henger litt nederlagfølelse fast i dette. Spesielt i en verden der vi er blitt så synlige og det er den glansbildefine fasaden som vises frem i vellykkethetens krasse lys. Da er det ikke kult å være coach uten målfokus.

I vår travle og moderne verden har vi muligheter og valg i nesten enhver sammenheng. Det er bra! Det er også en utfordring. Vi må kontinuerlig ta stilling til et utall forskjellige ting i raskt tempå, være tilgjengelig og . Gjerne 24/7. Hodet vårt takler ikke alltid dette like bra, – vi blir slitne og overveldet, vi kommer verken rundt eller i mål. Vi får rett og slett ikke gjort det vi skal selv om vi jobber hekken av oss. Vi mister oversikt, prioriterer feil og glemmer hva som egentlig er viktig, – både på kort og lang sikt.

Det er frustrerende å oppleve at man ikke strekke til eller kjenne at potensialet og talent ikke blir brukt på best mulig måte. Når du jobber på, legger krefter og engasjement ned i arbeidet, men ikke ser resultater. Eller enda verre, når sjefen din ikke seg deg for det du er i stand til eller for det du gjør.  Au…

Ikke bare ledere, men mange kreative og dyktige mennesker sliter med å prioritere riktig og ender opp med å underlevere. Det er et kunststykke å balansere ambisjon, energi og tid riktig slik at det blir både produktivt og tilfredsstillende. Ofte vil hodet mer enn kroppen klarer å følge med på, – man kommer i utakt med seg selv og omgivelsene fordi man pusher grensene for hardt og for lenge, eller vi velger feil. Etterdønningene av destruktiv fremferd kan i seg selv legge stein til byrden.

Hvis bare… når bare… blir krykker å støtte seg til, men de fører oss ikke ut av tåkeheimen!

Å sitte fast i en hengemyr eller vandre rundt i en tåkeheim er ikke noe sted å leve livet sitt. Der er veier ut, men det krever besluttsomhet og gjennomføringskraft.

Du må vite hva du vil. Du må velg bort noe. Du må rett og slett prioritere.

Når jeg våkner i mitt eget tåkehav vet jeg at jeg har mistet målet av synet for en stund. Jeg har latt meg fange av for mange muligheter og for mange krav, reelle eller imaginære. Den gode nyheten er at jeg stadig raskere oppdager når jeg er på vei inn i tåkehavet. Jeg har også noen gode strategier for å komme raskt ut i åpent landskap igjen.

Litt klisjé aktig så er det ikke verre enn at for å komme videre må jeg vite hvor jeg er og hva jeg vil . Jeg spør meg selv: Hva er virkelig viktig – på kort og lang sikt? Her er min lille oppskrift for å hente meg inn igjen og finne retning og mål:

Vit hva du vil!

  • Sett deg mål og hold deg til disse. Alle gjøremål og gode idéer som kommer i konflikt med målene legges på hyllen.
  • 3 daglige mål, 3 månedsmål, 3 seks – 12 mnd. mål og 3 livsmål. Legg listen lavt i begynnelsen på daglige mål. Det gir god kraft å oppdage at du lykkes!

Stopp tidstyvene og skap ro!

Ca. 20 minutter av hver arbeidstime går bort i forstyrrelser og å refokusere etter at du er blitt avbrutt.  Det er mye, og det er slitsomt.

  • Vær snill med deg selv og reduser støyen rundt deg. Sett av et fast tidspunkt for å lese og svare på e-post. Utenom disse tidene er mailprogrammet avslått, lukket og stengt. Folk får tak i deg likevel om det er viktig nok.
  • Slå av lyd på alle meldingsvarslingene på mobilen. Slå mobilen helt av når du skal ha full konsentrasjon.

Pass deg for klister-skjerm!

  • Interaktive skjermer, sosiale medier, nettaviser osv. suger oss inn og klistrer oss fast. Det er avhengighetsskapene. Legg merke til hva som skjer når du «bare» skal sjekke mail, lese noe på nett, Facebook … Tiden forsvinner og plutselig er det gått en time du aldri får tilbake.

Dette er enkle, gjennomførbare og nyttige teknikker som hjelper meg å få ting gjort, få gjort de riktige tingene og støtter opp under et klart målfokus. Bonuseffekt: Det styrker mestringsfølelsen og selvtillit!

Tiden vår er verdifull, både på jobb og privat. Hvordan vi bruker oss selv gjør en forskjell på den kvaliteten vi leverer og det livet vi lever.

Du fortjener det beste fordi DU er DU. Når du er på ditt beste og ikke føler deg akterutseilt, har du mer å gi til verden – og da får du også mer tilbake.

Det blir den gode sirkelen det er så deilig å være en del av!

Nå har du fått en lite innblikk i en del av min verden. Jeg er sikker på at du også har gode metoder som har hjulpet deg og jeg vil veldig gjerne høre fra deg. Har du opplevd å være i utakt med deg selv? Har du vandret rundt i tåkehav og ikke helt visst hvor du var på vei?

Hva gjorde du for å komme videre?  Bruk kommentarfeltet og del dine erfaringer.

Er det sant at kvinner skal klare alt?

Klare altSterkt engasjert av Aftenpostens artikkel om kvinner som skal klare alt, og ikke minst kommentarene fra en del menn, satte igang en tankeprosess. Er det sant at kvinner skal klare alt? Blir kvinner oftere syke fordi fordi vi skal være så forbasket vellykket hele tiden?

Vellykket i egne og/eller samfunnets øyne. Kombinasjon av krav, – egne, andres, fiktive og reelle, sviktende evne til å si nei, manglende innsikt i egne verdier samt en informasjons-overload uten sidestykke. For ikke å nevne kontinuerlig mental og emosjonell støy.

Jeg gjør ikke halvparten av det som beskrives i artikkelen, men kan likevel kjenne på følelsen av å komme til kort og ikke få til det jeg synes jeg «burde» få til. Det er helt ok!! Det er faktisk normalt og helt greit å ikke fikse alt. Stress, overbelastning og utmattelse øker i forhold til den betydning vi tillegger det.

Jeg er ikke mislykket fordi om jeg mislykkes med enkelte oppgaver! Vi må sjekke inn med egne holdninger og verdisyn og spørre oss selv hva vi tenker om det vi gjør og hvorfor vi gjør det vi gjør. Hva er det vi egentlig ønsker å oppnå? Og er det verdt det på kort og lang sikt? Vi må skille mellom den overbelastningen vi frivillig sier ja til gjennom egne og andres forventningkrav, og den overbelastningen som kommer av å rett å slett ha for mye å gjøre, for mange roller å håndtere og ikke nok timer i døgnet.

Kognitiv overbelastning
Samfunnet vårt har endret seg og paradoksalt nok står mange mer alene enn det vi gjorde før. Det er mye ensomhet bak fine fasader. Det gjør også at referanserammene kommer ut av proporsjon. Vi må våge å stille de rette spørsmålene og ta oss tid til å reflektere over svarene. Dette gjelder både menn og kvinner. Hva slags samfunn og liv ønsker vi? Hva vil vi videreføre og være modell for? Hva slags lederskap vil vi stå for? Hva slags foreldre vil vi være? Hva slags vennskap vil vi ha? Hva skal prege par-relasjonen vår? Kort og godt: Hvem vil vi være? Hva er virkelig viktig når det kommer til stykket?

Når alt kommer til alt er det kvaliteten i relasjonen til oss selv og andre som utgjør forskjellen i livskvalitet og mestringsfølelse, enten det er på jobb eller hjemme, man er kvinne eller mann. Det er de gode samtalene og de gode opplevelsene vi husker. Det er følelsen av å se og bli sett som utgjør forskjellen, få til noe sammen og ha tilhørighet.

Når vi er så travle med å fylle alle krav til enhver tid samtidig som vi kontinuerlig bombarderes med informasjon, får vi kognitiv overbelastning som gjør at vi ikke klarer å tolke enkelte signaler.

Dette går på bekostning av tilstedeværende og til slutt sier kroppen stopp. Om vi vil leve gode og glade liv både på jobb og privat er det på tide å si nei til urealistiske forventninger og huske at vi ikke er supermennesker. Vi er gode nok som vi er!

Stopp opp og si nei
Det er på overtid at vi stopper opp og kjenner etter om hode, kropp og sjel henger sammen. Vi lever med høyt tempo, stiller krav til fysisk, psykisk, mental, emosjonell og sosial kapasitet som ikke er holdbar over tid. Den gamle metaforen om at vi tar bedre vare på bilen vår stemmer altfor ofte. Svært få kjører en bil med oljelampen blinkende, men i forhold til oss selv, egen kropp og helse, gjør mange dette til en vane. Dette har en kostnad som menn og kvinner takler forskjellig.

Problemstillingen med økende sykefravær og den kostnaden dette har for arbeidsgiver, samfunnet, familien og den enkelte må vi ta på alvor. Det er likevel ikke samfunnets ansvar å finne hele løsningen. Det er det du og jeg som har ved å se på hvordan vi lever våre liv, hvilke valg vi tar og hva slags konsekvens dette har.

Er kvinners sykdomsfravær egentlig et sunnhetstegn?
Jeg begynte med å undre meg over vellykket faktoren og jeg tror den spiller en stor rolle her. Hva vi anser som vellykket er individuelt, men den lille stemmen som hvisker til oss om hva vi bør gjøre/ikke gjøre, eller hvordan vi må fremstå for å være bra nok, har stor makt. Får den hviske lenge nok uten spørsmål blir den en sannhet vi måler oss etter. Vi setter listen høyere og høyere, kommer stadig oftere til kort, eller setter opp tempo for å mestre. Selvfølelsen reduseres, mestringsopplevelsen svekkes, egne resurser minker og kroppen får vondt. Vi driver rovdrift på egne krefter under dekke av at det vi gjør er tilsynelatende både rett, bra, ivaretakende, omsorgsfullt og viktig!

Blir man sykemeldt som resultat av overbelastning er det ikke bare en gylden mulighet, men også helt nødvendig å sette ting i perspektiv og se på hvordan man organiserer livet sitt.
Hva er viktig? Hvorfor? Hva kan man kutte ut? Hva behøves for å finne frem motet til å gjøre ting annerledes, sette grenser eller si nei?

At flest kvinner blir sykemeldt er et sterkt signal som skal behandles med respekt uten at kvinnen plasseres i offerrollen.

Vi må se bakenfor selve sykemeldingen på hvordan vi som samfunn er med på å skape dette. Ikke minst må vi se på hva dette signaliserer behov for.

Hele problemstillingen om trippelbyrdehypotesen og kvinner som skal klare alt må sees i perspektiv til de kravene vi tillater å utsette oss for. Jeg tror ikke det er sant at kvinner pålegges eller pålegger seg selv å klare alt. Ei heller tror jeg på et ønske om å være perfekt. Derimot tror jeg mange har glemt å lytte til seg selv og stille spørsmål ved det de gjøre. Det er mye å hente i noen grundige refleksjonrunder om hva vi til syvende og sist synes er viktig og følge dette opp gjennom aktiv handling. En aktiv handling kan nettopp være å si nei. Aktiv handling er å frigjøre seg fra urealistiske krav og forventninger, – egne og andres. Klipp forventningssnorene som holder deg fast. I #godtnokfordesvina fremstår Anita Krohn Traaseth som rollemodell for godt lederskap gjennom bevisst å velge bort en del “vellykket-utenpå-faktorer for å ha krefter og overskudd til det som er viktig for hennes verdisyn som toppleder, mor og partner. Det kan du og jeg også gjøre!

Jeg vil ikke være med på en ja-til-urealistiske-krav-og-overflate-status-kultur, men lytte til egne verdier, finne ut hva som er virkelig viktig for meg for at jeg skal være den beste utgaven av meg, kjenne etter hva kropp, hode og sjel trenger og våge å leve livet mitt slik. Jeg håper du vil være med meg på det. Vi trenger både kvinner og menn som våger å kjenne etter, som former sine liv slik de selv kjenner er rett, går mot strømmen og våger å være fantastiske uten å havne på sykemelding fordi de utslitt, utbrent, får livsstilsykdommer eller depresjon og angst.

 

 

Når passer det å følge en drøm?

FølgeEnDrøm

Har du noen gang lurt på om det du gjør er godt nok eller om du er på rett plass? Har du kjent på en snikende følelse av at noe mangler? Har du ønsket å følge en drøm?

Du vet du har mer å gå på, men tid, krefter, mot, utdannelse, kompetanse, støtte, økonomi, – pick your choice, hindrer deg i å få det til?

Du er i godt selskap med mange andre. Men… om du leser dette og føler deg truffet, er det ikke i dette «gode selskapet» du hører hjemme.  Du vil noe mer og du kan! Og det er på tide! 8. mars så jeg Linda Fosse på DNS i Bergen. Hennes sterke fremføring av egen tekst traff meg i hjerte og sjel:

Kortid skal ein våga å følgja ein draum? Kortid, visst ikkje no?Når passer det å ta tak i drømmen din, om ikke nå?

Det passer aldri, men tiden er likevel nå. Ikke for å skremme deg, men ingen av oss vet hvor mye tid vi har. Et helt og fullt liv kan ikke settes på vent til det passer. Det må leves helt og fullt mens vi kan. Lindas ord traff meg og minnet meg om at det er på høy tid at jeg tar drømmen min videre og gjør mer av det hjerte og sjel lengter etter. Det betyr også å ta mindre hensyn til redselen for hva andre måtte mene og tåle noen motbakker på veien.

Noe av dette handler om å hente drømmen frem i dagslys og våge å snakke om den. Modig sette den på dagsorden.

Slutter vi å drømme lever vi i beste fall halve liv. Ikke blir vi så hyggelige å være sammen med heller når vi slites innenfra. Vi mennesker har en fantastisk evne til å kunne gjøre drømmer til virkelighet. Ingen andre enn oss kan det!  Dette er en av våre store gaver som vi ikke forvalter godt nok. Drømming legges bort ettersom vi vokser til og blir opptatt av hva andre tenker om hvordan vi fremstår, hva som er bra og hva vi kan.

Som barn er det lett å drømme. Store, kreative og vidløftige tankesprang som ofte kveles jo eldre vi blir. Vi må jo være realistiske. Eldre mennesker forteller om tristhet og sorg over drømmer som ikke ble levd.

Midt mellom barn og alderdom der vi har all mulighet til å realisere og leve drømmene våre, hindres vi av et ukjent antall frykttanker. Drømmen er ikke realistisk. Dette ordet som betyr “i samsvar med virkeligheten; forstå hva som er praktisk mulig.” Det kommer jo an på hvordan man ser virkeligheten. Svært mye av det vi omgir oss med til daglig var rimelig virkelighetsfjernt en gang i tiden.

Jeg har et bilde av min bestemor der hun som sprek 80 åring sitter med Walkman på hodet og smiler med hele seg med et forundret uttrykk i ansiktet. Det var på 80 tallet og for henne var det ganske uvirkelig at noe slikt fantes. Hun var vitne til en revolusjon av teknologisk utvikling som ingen generasjon hadde opplevd før. Mye av det mine barn tar for gitt var ikke særlig realistisk sett fra en skeptikers synspunkt 50 år tilbake i tid, men se på oss i dag…

Fra tanke til virkelighet

Poenget mitt er at alt vi tar for gitt og omgir oss med startet en gang som en liten tanke. En tanke som vokste til en drøm og ble omsatt til handling. Vi trenger å drømme. Vi trenger skaperkraften og å være innovative, ellers stopper vi opp.

En drøm er langt mer enn et mål, eller et sted å nå. Veien frem, selve reisen er så uendelig verdifull. Alle de små milepælene, læringen, utviklingen og grøftefallene. Det er hvem du er på denne reisen som former og utvikler deg som menneske, som bidrar til at du blir den beste utgaven av deg selv og den du var ment til å være.

Hvem er du til å glemme din drøm? Hvem er du til å tenke at din drøm ikke er viktig? Du trenger ikke redde verden, – i alle fall ikke den store, men jeg lover deg at du blir både lykkeligere og helere som menneske når du lever mer i takt med den du er og strekker deg inn i den beste utgaven av deg selv.

Tenker du at dette er egoistisk? Det handler om at du tar på deg din egen oksygenmasken før du hjelper andre. Du er ikke mye til nytte og glede når du ikke lenger puster. Enten metaforisk eller reelt. Hardt og brutalt? Kanskje, men vet du, – livet ditt er her og nå og det kan ikke settes på vent, så finn ut hva din oksygenmaske er og ta den på deg.

Det spiller ingen rolle hvor du er i livet, hvem du er eller hva du jobber med. Om du kjenner på en gnagende uro, et ønske om noe mer, en lengsel etter neste skritt så er tiden for å gjøre noe med det NÅ. Ta lederskap i eget liv og omsett innsikt til handling. Du blir ikke klar så det er ingen vits i å vente. Bare gjør det!

Gjør drømmen levende

Skriv ned drømmen din. Fortell noen om den. Liker du ikke ordet “drøm”? Get over it. Eller kall det ønske eller håp. Uansett, snakk om det. Da gjør du det mer levende for deg selv og mer virkelighetsnært.  Å si noe høyt er en god igangsetter som motiverer og forplikter. Del gjerne i kommentarfeltet under, da er du også med å inspirere andre!

Jeg kan ikke oppfordre deg til å dele din drøm om jeg ikke gjør det selv, so here goes. En av mine store drømmer er å gjøre argentinsk tango til en mye større del av det jeg jobber med. Tenk å få jobbe med tango & ledelse!!! Jeg er såvidt i gang med TangoEffekten, men det er en lang vei frem som både er spennende, skummel, usikker og utfordrende.

Jeg møter meg selv i døren titt og ofte. Nå er jeg kommet så langt at jeg oftere kan le av det og møte meg selv med mer vennlighet og nysgjerrighet. Det som er modig for meg er kanskje bagatellmessig for deg og visa versa.  Mål deg mot deg selv, – Du vet hva som er modige skritt på din vei. For meg er de rareste ting, – som å legge ut bilde av meg selv når jeg danser. Det er en terskel jeg skal over. Derfor gjør jeg det selv om jeg er et stykke fra der jeg ser meg selv frem i tid. Anita Krohn Traaseth og #Godtnokfordesvina er en god påminner i så måte om å unngå å havne i “perfeksjonismefellen” eller ta seg selv for høytidelig. Det er bare å gjøre det!

I neste innlegg får du tips og verktøy som vil hjelpe deg i gang. Blant annet lærer du hvordan du gjør frykten til din beste venn.

Likte du innlegget og vil vite når neste kommer ? Skriv inn navn og e-post under så får du gratis oppdatering på mail.

I løpet av april/mai starter jeg opp Mastermind/BusinessBooster grupper. Ønsker du informasjon eller er interessert i å være med i en slik gruppe kan du melde deg på nyhetsbrev slik at du er en av de første som får beskjed når nye grupper starter.

Nå er jeg spent på om du vil dele noen av dine tanker om hva du drømmer om! Når du deler inspirerer du meg, andre og deg selv!